Rapperen er tilbake, enda skarpere og enda tydeligere.
Earl Sweatshirt ble først kjent gjennom det Los Angeles-baserte rap- og kunstkollektivet Odd Future, der folk som både Frank Ocean og Tyler the Creator har en tilknytning.
Kollektivet slo etter hvert gjennom med et brak, og ble kjent for sin lekne og kreative tilnærming til musikken, men også den abstrakte hiphopen.
Tyler the Creator ble en gallionsfigur for gruppa, mens Earl Sweatshirt fikk en slags mystikk over seg.
Earl Sweatshirt, eller Thebe Neruda Kgositsile, som han egentlig heter, viste tidlig at han behersker både tungt og lett innhold.
I prosjekter som «Some Rap Songs» fra 2018, men også «Feet of Clay» fra 2019, har han vært i stand til å vise evne til lyrisk lek i prosjektene, som stadig veksler mellom det lyse og det mørke.
På et vis kan man si at han er en fyr som alltid har følt seg adskilt fra omverdenen.
Resultater er at mye av det han har sluppet, har hatt et tåkete preg: Det har ikke alltid vært lett å vite hvor man har Earl Sweatshirt.
I «Sick!» derimot, oppleves han som mer tilgjengelig.
I likhet med hans tidligere prosjekter, er også «Sick!» kort og konsist. Som lytter får man oppleve 24 minutter med en Earl som fortsatt holder på sitt gåtefulle jeg, men som samtidig virker mer åpen.
Det råder fortsatt en mystikk over ham, men denne gangen blir vi dratt lenger inn i hans verden. Ikke at tydelighet er et krav, men sporene på det nye albumet maler et bilde av en person som virker mer selvsikker og til stede.
Kanskje er det fordi han har blitt eldre, og i mindre grad gjemmer seg bak atmosfæriske produksjoner der han sløver rundt i et lyrisk univers der tvilen er tydelig.
Det er spor som «Tabula Rasa» som minner en på hvorfor Earl er bra. Produksjonen er enkel, og baserer seg på en piano-loop og en skarp kuttet soul-aktig vokal-sample, som til sammen utgjør et delikat og melankolsk bakteppe.
På sporet gjestes hans også av rap-duoen Armand Hammer, bestående av rapperne Elucid og Billy Woods.
Earl har tidligere bidratt på Hammer-prosjekter, som «Ramesses II» og «Falling Out The Sky», og her gjengjelder de tjenesten.
I «Tabula Rasa» oser de alle av stil, og hver rapper gir på tur et fenomenalt vers. Noen har skjønt oppgaven med samarbeid. Bak den fragmenterte soul-samplede beaten serverer de alle stødige linjer.
Et annet spor som er verdt å trekke frem er «2010», der Earl fortsatt holder på den gåtefulle siden sin. Her er produksjonen optimistisk, mens det lyriske sprader av mørk tematikk som heroinavhengighet og depresjon.
Sporet bærer preg av en intens sult etter å vokse eller det å være i ro med en selv.
Det er spesielt i dette sporets refleksjoner at en kan tenke at han har kommet langt siden han startet som 16-åring.
«2010» åpner også med et slags hastverk, noe som igjen kan minne om hans tidligere prosjekter.
Albumet avsluttet av «Fire In the Hole», og her kommer dets vakreste øyeblikk. En myk, bluesaktig gitar og et jamrende piano flyter utover. Her forsvinner Earl i bakgrunnen, og lar det melodiske ta overhånd. Det hele kjennes løst og hypnotisk.
Alt i alt mangler «Sick!» retningsløsheten som hans tidligere verk bar preg av. Nå vet Earl Sweatshirt hva han vil med musikken.
Trommene sparker mer, og han virker også mer frampå i sporene enn tidligere. De melodiøse loopene springer heller ikke ut i det fjerne uten mål og mening, men får i stedet en slags oppløsning. Det hele kjennes skarpere.
Earl Sweatshirt er fortsatt seg selv, men i «Sick!» blir man som lytter dratt lenger inn i hans verden, og man får oppleve hvor langt han har kommet.
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
MER OM MUSIKK:
