Vår Best akkurat nå-spalte har fått påfyll: Stig Brenner, Isah, Julie Henrikke og The Dogs er blant ukens utvalgte.
Endå eit årsskifte ligg bak oss. Det betyr tid for å sjå framover mot det positive som forhåpentlegvis ligg føre oss, ein drøss lovnader om kva vi (ikkje) skal i det nye året, og ikkje minst, det årlege The Dogs-albumet som alltid leverast på årets første måndag.
Musikalsk mangfold, kreative påfunn og progresjon er heilt topp, men vel så bra er det med den trygge hamna The Dogs er.
Det er lite fornying i sving når det bassgitar- og orgeltunge kompet står opp mot eit komisk mørkt tekstunivers, men du verda kor fengande og tøft det er!
Det er fint å starte året på trygg grunn. Ein veit kva ein får med The Dogs, og «Forced hands» er berre endå eit eksempel på at det ein får er svært bra.
I sin nyeste singel, «To glass», utbroderer Isah fornøyelig om to skip som møtes i natten.
Produsenten Benjie akkompagnerer teksten med en avslappende rytme og heller i svulmende 808s. Isah øser hele vinflasken med edle dråper (les: utsøkte melodier) i komposisjonen. Jeg hører ingen som klager.
Isah evner å skildre intime stunder uten å verken overdose på bravado eller degradere den andre i bildet. Tvert imot setter han et sentimentalt preg på gjengivelsen, som R&B-håpet han er, og gir uttrykk for den hårfine linjen mellom lyst og spirende følelser. Når er det man egentlig vet om det er kjærlighet eller begjær?
Uansett vet du hvilken spilleliste denne skal i.
Rett før det nye året, nærmere sagt første juledag, fikk vi litt lyd fra Kamelen. Marcus Møll Mosele, som han egentlig heter, slapp singelen «Ferrari».
Tekstmessig reflekterer han rundt det han opplevde gjennom 2020. Låta gir et innblikk i hans take på det hele, samtidig som det gir et nikk til en takknemlighet overfor hvem han er og hvor han er i livet.
Nado (Sebastian Jespersen) er også å se igjen, eller egentlig høre, der lydbildet smelter godt sammen med det tekstlige.
Det er enkelt, lettbeint og støtter godt opp mot budskapet. En ærlig og frisk rapsingel, og det blir også spennende å se hvordan det nye Sony-samarbeidet kommer til å påvirke utgivelsene fremover.
Ja, hva gjør man når alt ikke er nok? Det spør Stig Brenner, aka Unge Ferrari, på sin seneste låt.
Med seg har han fått den svenske hit-sangeren Molly Sandén, et godt sjakktrekk viser det seg. Dynamikken mellom de to er fengslende, og man blir sugd inn i en melodisk ordveksling som spiller på alle hjertestrengene.
Stig viser ikke bare fremragende tekst-teft som gir deg nok av gåsehud. «Når alt ikke er nok» byr også på et melodisk utfordrende landskap fullt av overraskelser.
Fra dramatiske overganger, smygende strykere og strategiske pauser – hele låten bygges sammen til et dramaturgisk mesterverk der alle brikkene på magisk vis passer. Det er nesten smertefullt vakkert.
Trenger du litt sommervarme og gode vibber nå i januar-kulden? Da må du høre Lokoys «Relay».
Sløtface-bassist og produsent-wonderboy Lasse Lokøy alias Lokoy girer i disse dager opp mot sitt debutalbum, og så langt høres det veldig bra ut.
24-åringens nyeste låt «Relay» er en fargesprakende affære med en selvbevisst tekst. Bonus: Han har fått med seg gullstrupen Nils Bech. Sammen utforsker de forventningene man har til seg selv og usikkerhet som kan oppstå når man sammenlikner seg med andre.
Lokoy får også utfoldet seg og vist frem sin lekne tilnærming som produsent. Det melodiske landskapet er et kaleidoskopisk sammensurium av lyder og inntrykk som gir assosiasjoner til svevende sommernetter og varmere dager. Digg, rett og slett.
I knutepunktet melankolsk og klubb finner vi «Narnia», produsert av Kastel. 15 år etter at Maria Mena, som for øvrig leverer noen ferske linjer her, lanserte «Just hold me» flettes en velkjent bit fra megahiten inn i singelen. Og det låter bra!
Mena-refrenget er pitchet opp og smurfestemmen kommer alltid til å minne meg om Kanye Wests tidlige år. Den mjuke produksjonen istemmer det såret temaet som nykommer-ish Aiba skildrer – det å angre på å ta steget ut fra et forhold.
«Narnia» står støtt på egne bein, så denne passer fint i din spilleliste – uavhengig om du befinner deg i en sånn situasjon eller ei.
Det er litt snodig, kanskje egentlig litt leit, men jeg trenger ro nå om dagen.
Altså, etter to uker julehvile burde batterier være ladet og givet stor. Stadige nyheter om stadig nye tragedier og følelsen av at verden har gått av hengslene, fremprovoserer imidlertid maktesløshet på grensen til håpløshet. Likevel gir vi ikke opp. Sant? Bra.
Men en pause har ingen vondt av, og Julie Henrikke gir meg den. Hun synger til og med om den – hvilepausen. Med rolig tempo som aldri er slapt, og med sørgmodighet med glimt av håp, tas et avbrekk fra virkeligheten, og – ikke minst – får vi nye krefter til å deale med den.
